Fra Linn, Til min Kriss✨🤍

Søndag 25.05

Jeg hadde jobbet langvakt på jobb, og vært borte i 12,5 time. Det hadde regnet store deler av dagen. Den som hadde vært ute med ungene over 4 timer på lekeplassen det var deg. Riktignok hadde du hatt med deg en golfkølle, passe på å få inn noen svinger samtidig. Tross alt venneturnering på onsdag, ville jo ikke være dårligst.

Jeg husker jeg sa det når jeg kom hjem,

«fy søren så flink pappa du er!»

At ungene var så heldig de hadde deg, for jeg hadde aldri giddi å stå ute i øspøs regn i 4 timer?

Du var så tålmodig og leken.

Hvem vil vel ikke ha en sånn pappa?

Mandag 26.05.

14:19 avsluttet jeg en 17 minutters samtale med bryllupsfotografen, hvor jeg fortalte om hvem vi to var og hvordan vi ville ha dagen vår.

14:21 ringer Kikki meg fortvilet og desperat.

Blåmandag hadde fått en ny definisjon.

Skulle så virkelig ønske at dette også kunne løst seg med Stein saks papir, som vi løste det meste med.

Min Kriss!

Så skjedde det,

Den ene tingen vi snakket om at ville være det eneste som kunne skille oss.

Nesten 15 år, halve livet. Opp og nedturer, men alltid oss. Begravelse istedenfor bryllup.

Vi begynte det hele som en liten plante, kanskje usikker og skjør,

som et frø som ble plantet i ungdommens friske jord.

Men som alle vekster har vi møtt stormer som har rystet røttene våre og utfordret forholdet.

Likevel, i stedet for å falle, har vi funnet nye måter å vokse på – vi fikk dypere røtter, sterkere grener.

Nå, som voksne, stod vi sammen som et solid tre, med styrke som bare kan komme fra å ha vært gjennom mange år.

– sterkere, visere, og mer solid enn noensinne.

Etter mandag føles det ut som at det har slått ned et lyn i treet vårt.

plutselig, urettferdig, og med en kraft vi ikke kunne forberede oss på.

Du ble revet bort, en gren som aldri skulle ha brukket.

Likevel står treet.

Skadet, ja – men fortsatt levende.

For i barken finnes dine spor, i røttene din styrke.

Og jeg lover deg:

Jeg skal ta vare på det vi bar sammen –

barna våre, som bærer både ditt blikk, lekenhet og din varme.

Med dem skal jeg vokte treet vårt,

slik at det fortsetter å gi ly, kjærlighet og liv.

Hvem er jeg uten deg? Jeg velger å tro at jeg er meg pga. av deg.

Jeg elsker deg.

---------------✨-------------

Fra Silje, til storebror ♥️

Det er ikke lett å finne de rette ordene når man har mistet noen som vi er så glade i - spesielt en som deg Kristoffer.

For meg var ikke du bare en storebror. Du var et forbilde, både i hverdagen og på fotballbanen.

Du var en fantastisk pappa for Sander og Sanna.Du møtte alle med et smil, et varmt hjerte og en hjelpende hånd. Du var alltid der.

Det var aldri noen tvil for deg om at du skulle hjelpe meg til å oppnå best mulig karakter når jeg skulle ha eksamen eller store prøver. Du og Linn pleide å sette av flere dager – bare for å hjelpe meg.

Vi har jo opplevd så mange fantastiske minner sammen. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle alle, men da hadde vi vært her flere dager. Ett av minnene jeg husker aller best fra barndommen, var da jeg gikk på barneskolen og du gikk på enten barneskolen eller ungdomskolen. Pappa pleide alltid å vekke oss med en hjemmelaget sang før han dro på jobb, mens du lå fortsatt i sengen og sov, måtte jeg stå opp. Da pappa dratt, gikk jeg opp på rommet til deg og André. Du våknet med en gang, løfter opp dyna og jeg fikk sove litt lengre i armkroken din.

Oppgjennom barndommen var vi ikke alltid bestevenner - det har jo selvfølgelig blitt krangling mellom oss også. Men uansett hvor sint jeg kunne være på deg, visste jeg alltid at du var der for meg. Du var en trygghet, en som alltid stilte opp når det virkelig gjaldt. Ingen krangel mellom oss kunne ødelegge det.

Som vi alle vet, var Kristoffer aldri en person som ga seg først - verken i diskusjoner, konkurranser eller aktiviteter. Som den plagsomme lillesøsteren jeg var, likte jeg alltid å teste grensene dine - ofte var det ved å knipse deg enten på øreflippen eller i armen. Jeg angret alltid i det øyeblikket jeg gjorde det - for jeg viste at da kom til å få tilbake med samme mynt bare 10 ganger hardere.

Et annet minne jeg har med deg, er i fra perioden du gikk på ungdomskolen. Når skoledagen din var ferdig hentet du meg ofte på SFO. Men for en13-14 år gammel gutt var ikke alltid like kult å skulle reise rett hjem.

Ofte var det kompiser som lurte på om du ville være med hjem til dem. Da ble jeg plassert på soverommet med film på pc-en og fikk servert en stor skål med godteri, mens dere satt i stua og spilte eller så på serier.

Jeg kan jo innrømme at det var jo litt stas for lillemeg å få være med dere gutta. Du klarte på en imponerende måte å finne balanse mellom å være en storebror og ungdom, og det har jeg alltid beundret deg for. Det er slike små øyeblikk som har satt store minner hos meg.

Noe jeg kan love deg, er at det minst er en person som har møtt opp her i dag som vil lære opp Sander til å kjefte på dommeren like bra som Pappaen gjorde.

Jeg vil alltid elske deg, og du vil alltid være i tankene mine. Sov godt.

--------------✨---------------

Fra André til Lillebror ♥️

Kjære Kristoffer.

Hvor skal man begynne?

Helt siden du kom til verden har det alltid vært deg og meg, Kristoffer og André, André og Kristoffer. Et brødrebånd ble skapt og dette ble bare sterkere og sterkere for hver dag som gikk. Det vi hadde var unikt, men det blir vel kanskje sånn når man gjør nesten alt sammen som en duo over så mange år.

Du betydde så enormt mye for utrolig mange mennesker på forskjellige plan. Det er bare å ta en titt rundt oss her i dag, så får man svaret på alt Kristoffer var.

En kjærlig og leken far, en fantastisk sønn, en omsorgsfull lærer, et medmenneske, en kaptein med stor K, familiemann og verdens beste bror.

Selv om jeg er storebror har jeg også sett veldig opp til deg. Når ting har stormet rundt og jeg har opplevd noen smeller, så har jeg alltid kunne lene meg på deg og dele det jeg har hatt på hjertet.

Vår gjensidige interesse for trening og aktiviteter har vært vår felles kurs her i livet.

Vi har konkurrert og samarbeidet i så utrolig mange forskjellige aktiviteter og idretter der ute, noe som har utviklet oss begge. Kriss var veldig allsidig og ble god i alt han tok i.

Alle disse aktivitetene førte også med seg ett par diskusjoner. Diskusjonene ble mindre aggressive og færre med årene, men aldri helt borte.

Kriss og jeg har mange felles vennegjenger rundt omkring, og det skal sies at heller ingen av de er fremmed for en diskusjon. Jeg bladde gjennom telefonen min her en dag og fant ett par videoer der det diskuteres med voldsomt engasjement i de vanligvis så harmløse hage-aktivitetene kubb og krokket. Samtlige av disse kranglefantene er her i dag og det er jo et fint minne det også med 6-7 voksne menn som ikke blir enige om gul kule treffer blå eller rød først.

Det er utrolig mye jeg kommer til å savne ved Kriss. Vi snakket sammen daglig og han var både bestevenn og bror i samme person.

Jeg vil savne at vi alltid ringte hverandre etter kamper. Vi diskuterte egne prestasjoner, lagets prestasjoner og det hendte vel at vi også kom innpå dommerens prestasjoner. Dommere, ta dere en pust i bakken nå, for det er ikke lenge før det kommer noen i den yngre generasjonen som er klar til å ta over stafettpinnen.

Jeg har også enn oppfordring. Si og vis med handling at dere er glad i de som står dere nær, for man vet aldri hva morgendagen bringer. Akkurat dette var jeg veldig flink på å vise Kristoffer, både i ord og handling. Det er fint å tenke på og en liten trøst i sorgen.

Kjære Kriss. Jeg skal passe ekstra på Linn og dine små og være en like bra onkel som du var for min lille Sophia.

Verken jeg, Madelen eller Sophia vil aldri glemme deg og det du var for oss. Vi savner deg og elsker deg over alt på jord.

Hvil i fred, lillebror!❤️