Mor, mormor, lærer og livsglede

Berit ble født en kald februardag i 1948, i Trondheim, som midterste barn i en søskenflokk på fem. Hun pleide å si at det var akkurat passe – hun fikk passe med ansvar, passe med oppmerksomhet, og akkurat nok stillhet til å utvikle den roen hun senere skulle bli så kjent for.

Oppveksten var full av liv: små hverdagskrangler med søsknene, middager med kokte poteter og brun saus, og mange sommerferier hos besteforeldrene på gård. Det var der hun først fant gleden i naturen – og roen den ga henne. Berit trengte ikke mye for å ha det godt. Et strikketøy, en skogssti, en god samtale – det var nok.

Allerede som tenåring visste hun at hun ville jobbe med mennesker. Hun hadde en egen evne til å se de stille barna, de som andre kanskje overså. Etter artium søkte hun seg inn på lærerskolen i Levanger. Det var der hun møtte Per.

De to var rake motsetninger – Per var høyrøstet og engasjert, Berit var lyttende og trygg. Men de fant en balanse i hverandre. I 1971 giftet de seg, og noen år senere flyttet de til et lite småbruk utenfor Melhus. Det ble hjemmet deres resten av livet. Det huset rommet ikke bare dem – det rommet barna deres, barnebarna, naboer, venner, elever, og mange middager med latter og høylytte diskusjoner rundt bordet.

Berit begynte å jobbe som barneskolelærer i 1970. Hun underviste i over tre tiår, og mange i bygda husker henne fortsatt. Hun lærte ikke bare bort brøk og grammatikk – hun lærte bort trygghet, respekt og at det var greit å være seg selv. Det var flere enn én forelder som har sagt: “Det var først da barnet mitt fikk Berit, at det begynte å trives på skolen.”

Hun var alltid mester på det stille viktige: Hun tok ansvar uten å be om ære. Hun stilte opp uten å gjøre et nummer ut av det. Hun gjorde hverdagen god, rett og slett.

Berit ble mor til Marianne i 1974 og Øyvind i 1978. Hun var nærværende. Ikke bare fysisk, men mentalt. Hun la bort tingene sine og så deg i øynene når du snakket. Hun ga råd uten å dømme. Og hun husket alltid å sende et kort – ikke bare på bursdager, men også når hun “bare tenkte på deg”.

Da hun ble mormor i 2005, var det som en ny vår. Barnebarna forgudet henne, og det var lett å forstå hvorfor. Hos mormor fikk man bake boller, gå tur med kikkert og pølsepakke, høre historier om gamle dager – og føle seg som den viktigste personen i verden.

Etter at hun gikk av med pensjon i 2013, brukte hun tiden sin på frivillig arbeid, strikkekvelder, hagearbeid og turer. Hun og Per fikk reist litt også – blant annet til Paris med noen gode venninner. Den turen snakket hun om i årevis etterpå. Hun elsket å se på folk. “Det er så mange rare mennesker, men alle er fine på sitt vis,” sa hun alltid.

De siste årene ble roligere, men aldri ensformige. Hun var fortsatt sentrum for familien – hun holdt orden på fødselsdager, passet barnebarn, og tok alltid telefonen når noen ringte. Alltid. Uansett.

I november 2021, etter kort tids sykdom, sovnet Berit stille inn hjemme, med familien rundt seg. Hun forlot verden på samme måte som hun levde i den: rolig, verdig, og med kjærlighet i rommet.

Hun etterlater seg Per, to barn, seks barnebarn, og et tomrom som ikke kan fylles. Men også noe som aldri kan tas bort:
En arv av omsorg, trygghet og ekte menneskelig varme.
Og vi bærer den videre. I hver lille ting hun lærte oss.