Kari Nordmann
Lifetime:
17. juni 1948
18. nov. 2021
Eksempel Minneside











Øyeblikk
Unni
Min beste venninne, for alltid❤️
2. juli 2025 kl. 15:11:55
Reidar
Du er sterkt savnet❤️
1. juli 2025 kl. 15:12:20
Minneord
Det skjedde en feil. Prøv igjen eller kontakt eieren av siden, se informasjonsfanen for kontaktinfo.
Dine minneord er publisert. De blir synlige når eieren av siden har godkjent.
Informasjon
Dette er en eksempel minneside av en fiktiv person for å vise til hvordan en minneside kan se ut.
Laget av Thomas Olsen
Tlf: 466 44 705
Min historie
Slik mine nærmeste kjenner den
Mor, mormor, lærer og livsglede
Berit ble født en kald februardag i 1948, i Trondheim, som midterste barn i en søskenflokk på fem. Hun pleide å si at det var akkurat passe – hun fikk passe med ansvar, passe med oppmerksomhet, og akkurat nok stillhet til å utvikle den roen hun senere skulle bli så kjent for.
Oppveksten var full av liv: små hverdagskrangler med søsknene, middager med kokte poteter og brun saus, og mange sommerferier hos besteforeldrene på gård. Det var der hun først fant gleden i naturen – og roen den ga henne. Berit trengte ikke mye for å ha det godt. Et strikketøy, en skogssti, en god samtale – det var nok.
Allerede som tenåring visste hun at hun ville jobbe med mennesker. Hun hadde en egen evne til å se de stille barna, de som andre kanskje overså. Etter artium søkte hun seg inn på lærerskolen i Levanger. Det var der hun møtte Per.
De to var rake motsetninger – Per var høyrøstet og engasjert, Berit var lyttende og trygg. Men de fant en balanse i hverandre. I 1971 giftet de seg, og noen år senere flyttet de til et lite småbruk utenfor Melhus. Det ble hjemmet deres resten av livet. Det huset rommet ikke bare dem – det rommet barna deres, barnebarna, naboer, venner, elever, og mange middager med latter og høylytte diskusjoner rundt bordet.
Berit begynte å jobbe som barneskolelærer i 1970. Hun underviste i over tre tiår, og mange i bygda husker henne fortsatt. Hun lærte ikke bare bort brøk og grammatikk – hun lærte bort trygghet, respekt og at det var greit å være seg selv. Det var flere enn én forelder som har sagt: “Det var først da barnet mitt fikk Berit, at det begynte å trives på skolen.”
Hun var alltid mester på det stille viktige: Hun tok ansvar uten å be om ære. Hun stilte opp uten å gjøre et nummer ut av det. Hun gjorde hverdagen god, rett og slett.
Berit ble mor til Marianne i 1974 og Øyvind i 1978. Hun var nærværende. Ikke bare fysisk, men mentalt. Hun la bort tingene sine og så deg i øynene når du snakket. Hun ga råd uten å dømme. Og hun husket alltid å sende et kort – ikke bare på bursdager, men også når hun “bare tenkte på deg”.
Da hun ble mormor i 2005, var det som en ny vår. Barnebarna forgudet henne, og det var lett å forstå hvorfor. Hos mormor fikk man bake boller, gå tur med kikkert og pølsepakke, høre historier om gamle dager – og føle seg som den viktigste personen i verden.
Etter at hun gikk av med pensjon i 2013, brukte hun tiden sin på frivillig arbeid, strikkekvelder, hagearbeid og turer. Hun og Per fikk reist litt også – blant annet til Paris med noen gode venninner. Den turen snakket hun om i årevis etterpå. Hun elsket å se på folk. “Det er så mange rare mennesker, men alle er fine på sitt vis,” sa hun alltid.
De siste årene ble roligere, men aldri ensformige. Hun var fortsatt sentrum for familien – hun holdt orden på fødselsdager, passet barnebarn, og tok alltid telefonen når noen ringte. Alltid. Uansett.
I november 2021, etter kort tids sykdom, sovnet Berit stille inn hjemme, med familien rundt seg. Hun forlot verden på samme måte som hun levde i den: rolig, verdig, og med kjærlighet i rommet.
Hun etterlater seg Per, to barn, seks barnebarn, og et tomrom som ikke kan fylles. Men også noe som aldri kan tas bort:
En arv av omsorg, trygghet og ekte menneskelig varme.
Og vi bærer den videre. I hver lille ting hun lærte oss.
Videoer
En siste hilsen
Kjære mamma. Kjære mormor.
Takk for alt du var for oss.
For tryggheten du ga, for kjærligheten som aldri tok slutt, og for alt det fine du gjorde uten å lage noe nummer ut av det. Du stilte alltid opp – med åpne armer, åpne ører og verdens beste nystekte rundstykker.
Du lærte oss hva som betyr noe her i livet: å ta vare på hverandre, være takknemlig, og møte mennesker med varme. Du så oss, hørte oss – og fikk oss alltid til å føle at vi var akkurat bra nok, akkurat som vi var.
Vi savner deg i de små tingene. Når vi går tur og ser en blåveis. Når vi baker, og bruker oppskriften din. Når vi hører noen si noe lurt, og tenker: “Det der kunne mormor sagt.”
Du er borte nå, men du lever videre i alt det du har gitt oss.
Vi bærer deg med oss – alltid.
Med all vår kjærlighet,
Dine barn og barnebarn.
Fra mine nærmeste
Ønsker du å lage en minneside som dette?
